– Å arbeide med gyllenlær er en stor utfordring

Pensjonert skoletannlegesjef i "lære":

– Å arbeide med gyllenlær er en stor utfordring

Hun synes ikke fingerferdigheten hun opparbeidet som tannlege har vært til særlig hjelp og betegner seg selv som ren amatør. Fuktig hud er ett stikkord, myke smidige fingre et annet. Veslemøy Amundsen er fascinert av sin hobby, men betegner seg selv som nybegynner. For det er et eldgammelt kunsthåndverk hun har gitt seg i kast med, nemlig gyllenlær.

– Det er et fint håndarbeid å ta frem når man har lyst til å være alene med sine tanker sier Veslemøy Amundsen og bretter ut et smidig stykke lyst skinn på spisebordet hjemme i Haugesund. Der er hun i ferd med å prege et vakkert mønster som etterhvert kanskje kan bli til en stolrygg. men samtidig er hun full av ydmykhet overfor de ferdigheter og kunnskaper hennes nye venner blant gyllenlærsentusiastene kan skilte med.

Etter et langt liv som tannlege lot hun seg pensjonere i februar i fjor, men mener at tannlegeri er som å sykle – har man en gang lært det, så…

Derfor har hun planer om å ta seg sommerjobb i sin sønns praksis denne sommeren. Etter et langt liv, først som offentlig ansatt, senere som assistenttannlege i privat praksis, var hun sliten da hun hengte opp vinkelstykket i fjor vinter. Krevende arbeid sammen med kronisk sykdom tok på kreftene. Men humøret har hun beholdt og lysten til å hente frem speil og sonde er av og til dukket opp igjen.

Men hun fascineres også av de utfordringene hennes nye hobby byr på. Fra å ha vært fagperson med lang fartstid må det ha vært en ny følelse å bli "læregutt" i voksen alder.

– Det er litt pussig at jeg skulle begynne med gyllenlær, for mor maste på meg allerede da jeg gikk på gymnaset at jeg burde begynne med dette. Farmor skulle visstnok ha kunnet kunsten. Men da jeg spurte henne, hadde hun glemt alt…

Det var først da Veslemøy for fem år siden fikk høre av en pasient at det var en kvinne i Bømlo som hadde drevet denne kunsten langt, at hennes interesse våknet på ny. Sammen med et par andre dro de til Olaug Kalve Størksen i Mosterhavn noen lørdager i høstsemesteret 1995 for å prøve å lære litt av denne kunsten:

– Du må trene – for her kommer ingenting av seg selv, sier Veslemøy Amundsen.

– Hvordan lager man gyllenlær?

– Du begynner med vegetabilsk garvet skinn av ku eller kalv, spesielt beredt for gyllenlær. Først tegner du opp mønster på kalkerpapir, så vætes skinnet og mønsteret overføres slik at det blir helt tydelig. Så må det tørkes igjen. Deretter begynner du å arbeide med kulejern fra baksiden av skinnet, og deretter på forsiden med pregejern slik at mønsteret kommer opp i relieff. Det er en både tidkrevende og vanskelig prosess. Det finnes også ferdig utskårne matriser i tre som man kan bruke til dette.

– Hvor lang tid tar det?

– Jeg er ikke så opptatt av hvor lang tid det tar. Skulle jeg hatt en slags deadline, ville det bli noe "proft" over det jeg ikke ønsker; dette er ikke noe jeg vil gjøre for penger!

– Når mønsteret er klart, skal skinnet smøres inn med gelatin som får tørke. Så skal det settes inn med "Gullgrunn", et slags limstoff. Nå kommer noe av det vanskeligste, nemlig å legge på bladgull. Jeg bruker ikke ekte gull, men et slags komposisjonsgull. Blir jeg skikkelig god, så kanskje det blir ekte bladgull.

– Gull har du jo vært vant til å jobbe med som tannlege?

– Dette er noe ganske annet! Jeg synes de som ikke er tannleger, er mye flinkere. Gullet bretter og krøller seg. Problemet er å få det jevnt. Først må det festes og deretter børstes glatt og jevnt . Og så skal man ha maling på – det synes jeg også er vanskelig. Som tannlege har jeg ikke fått noe gratis, noe ganske annet hadde det vært om jeg hadde drevet med porselensmaling. Du kan velge å dekke det aller mest med oljefarger eller la felter eller konturer bli stående i gull.

– Hvorfor skal man belegge alt med gull hvis det likevel skal males over?

– Det får du spørre maurerne om! Det var de som først brakte dette kunsthåndverket til Europa. Men jeg har hørt at gyllenlær har vært laget allerede av de gamle egyptere. I Europa ble gyllenlærsmakeri praktisert i beskyttede laug, som voktet vel om sin hemmeligheter. De utviklet kunsten videre og forsatt kan du se fantastiske gyllenlærsarbeider nedover i Europa, slik som tapeter, stoler og skap.

– Laugenes hemmelighold og eksklusivitet er det blitt slutt på nå, og Norges Gyllenlærlaug (stiftet i 1992) driver kurs og håper i at flest mulig blir interessert. Selv blir jeg vel neppe god nok til å bli med der, sier Veslemøy Amundsen, som likevel deltok på en laugsssamling på forsommeren med 18 deltagere fra Vestlandet.

– Der fikk vi blant annet vite at det arbeides med å lage hjemmesider om dette på Internett med bl.a. en mønsterbank.

– Er det en dyr hobby?

– Det er klart at ekte gull koster, men jeg føler ikke at det har vært dyrt. Skinn av en halv ku koster 16–1700 kroner, instrumentene 30–40 kroner stykket og i tillegg kommer oljefarger og pensler. Får du det til og lager f.eks. en stol, er jo denne noe som skal vare i generasjoner. Da må du ta vare på gyllenlæret og sette det inn med spesiell bivoks et par ganger i året.

– Er det bare stoler du kan lage?

– Langt i fra. Du kan lage bilder, vesker, ikoner, lommebøker, smykker, brillehus eller ørepynt. Jeg har også laget noen veldig vakre stolaer til kirkelig bruk, sier Veslemøy Amundsen og understreket nok en gang at hun selv ikke synes at hun får det ordentlig til. Drømmen er å delta på et av sommerkursene ved Akademiet i Rauland.

– Kanskje det er noen kolleger som kunne tenke seg å dra sammen til Rauland, f.eks. til neste sommer? I så fall er de hjertelig velkommen til å ta kontakt; det gjelder også kolleger som bare har lyst til å vite litt mer, sier Veslemøy Amundsen.

Tekst og foto: Henning A Nilsen